Sammendrag: Både i EU og i Norge har man nå i den felles lovgivningen om offentlige anskaffelser lagt inn krav om universell utforming som en av kravene for tildeling av oppdrag. I den sammenheng er det for det første viktig at man har en felles forståelse av hva begrepet universell utforming; for det andre en forståelse på innkjøpersiden av hvordan man kontrollerer at kravet er innfridd i de ulike deler av anskaffelsesprosessen og endelig har et bilde av hvordan man stiller krav om universell utforming på forskjellige områder som IKT, transport, bygg og uteområder.
Innledning
Standarder som konkrete krav ved offentlige innkjøp vil likeledes være et viktig redskap for universell utforming. I EU arbeides det nå for å innføre nye standarder til felles bruk i det indre marked innen offentlige anskaffelser, og Kommisjonen har hittil sendt to mandater – M376 og M420 - til de tre standardiseringsorganene CEN, CENELEC og ETSI i denne anledning. (Se egen artikkel om dette på Standard Norges hjemmeside).
Men universell utforming – eller design for alle - er også i økende grad et begrep som tas i bruk i mange deler av norsk politikk og samfunnsliv, i forbindelse med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, forskriftene til plan- og bygningsloven, handlingsplaner for universell utforming, Nasjonal Transportplan og mange andre dokumenter. Men innholdet i dette begrepet er ikke alltid like kjent. Det er derfor essensielt at de personer som er ansvarlig for offentlige anskaffelser forstår innholdet i dette begrepet og hva det innebærer på de forskjellige områder der man arbeider med offentlige anskaffelser.
Universell utforming og design for alle
Hva ligger egentlig i begrepet universell utforming?
Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.
En befolkning består av ulike individer som har forskjellig behov for tekniske hjelpemidler og personlig assistanse for å kunne delta på lik linje med andre i samfunnet. Den største gruppen består av de som ikke har spesielle behov for tilrettelegging og som kan benytte for eksempel transportmidler, bygninger og informasjonsteknologi uten problemer. En mindre gruppe vil ha felles problemer med å benytte for eksempel bygninger eller publikumstjenester, men som ellers klarer seg på egen hånd. Mindre grupper vil ha behov for individuell tilrettelegging og/eller personlig assistanse for å kunne klare dagliglivets gjøremål. Det vil alltid være noen som har behov for spesiell tilrettelegging.
Vi skal videre beskrive norske og internasjonale definisjoner av universell utforming men først er det viktig å avklare begrepet ”funksjonshemmede” og ”mennesker med nedsatt funksjonsevne”. I Norge var det særlig Manneråkutvalget – et offentlig utvalg som laget NOU 2001:22 Fra bruker til borger (en omfattende beskrivelse av levekår for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Norge) som drøftet dette begrepet. De mente at ”funksjonshemning” er et så mangslungent begrep at det trenges flere begreper for å skape de nødvendige distinksjoner:
”Med redusert funksjonsevne eller funksjonsnedsettelse vises det til tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske eller biologiske funksjoner.
Funksjonshemmende forhold viser et gap eller misforhold mellom individets forutsetninger og de krav miljøet eller samfunnet stiller til funksjon, på områder som er av vesentlig betydning for å etablere og opprettholde selvstendighet og en sosial tilværelse.
Når betegnelsen funksjonshemmet brukes om personer, vises det til de som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av gapet eller misforholdet mellom nedsatt funksjonsevne og miljøets/samfunnets krav. ”
Utvalget viste i sin rapport til at det er menneskeskapte barrierer som skaper funksjonshemninger og at det er stor avstand mellom politiske målsettinger og dagens virkelighet når det gjelder integrasjon og mulighet for full deltagelse i samfunnet for mennesker med funksjonsnedsettelser. De konkluderte med at de særlig må satses på tre områder: transport, bygg og uteområder og informasjon og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Begrunnelsen deres var at disse områdene er essensielle for å sikre integrasjon og like muligheter og at det er her fysiske og andre hindringer vil ha en spesielt ekskluderende effekt.
Universell utforming er et begrep som mer og mer er i bruk både i Norge og internasjonalt. Ofte blir det brukt i samme betydning som tilgjengelighet for alle og design for alle.
NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet definerer universell utforming slik i sitt forslag til en norsk antidiskrimineringslov:
”Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig”.
Centre for Universal Design ved North Carolina State University utviklet i slutten av 1990-tallet de syv prinsipper for universell utforming. De syv prinsippene ble utviklet for å kunne evaluere eksisterende utforming og veilede i designprosessen. Det er fremhevet at de ikke inneholder alle kriterier for god design, og at andre faktorer også er viktige, som kostnader, kjønnsaspektet, sikkerhet, sosiale forhold og estetikk. Men dette er faktorer som må vurderes i tillegg til de syv prinsippene for å vurdere prinsippet om universell utforming.
De syv prinsippene er:
• Like muligheter for bruk
o Utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter
• Fleksibel i bruk
o Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter
• Enkel og intuitiv i bruk
o Utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå
• Forståelig informasjon
o Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter
• Toleranse for feil
o Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimaliserer utilsiktede handlinger
• Lav fysisk anstrengelse
o Utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt med et minimum av besvær
• Størrelse og plass for tilgang og bruk
o Hensiktsmessig størrelse og plass skal muliggjøre tilgang, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukernes kroppsstørrelse, kroppsstilling eller mobilitet
Offentlige anskaffelser i Norge og Europa
Offentlige anskaffelser og lovgivningen som styrer denne sektoren er av stor betydning for EU som et verktøy for å sikre funksjonshemmede bedre tilgang til varer og tjenester.
Offentlige innkjøp utgjør en ikke ubetydelig del av et lands bruttonasjonalprodukt. I Norge alene foretas det offentlige innkjøp for ca 300 milliarder kroner årlig. Bestillinger fra det offentlige på alt fra bygninger og transportmidler til datamaskiner, ulike tjenester og telefoner er viktige for produsentene av disse varene og tjenestene. Det offentlige er derfor i en posisjon som gir anledning til å legge føringer på utforming og innhold av disse produktene. Lenge har krav om miljøvennlighet vært en kjent form for føring fra det offentliges side.
I 2004 la EU frem et forslag til revidert direktiv om offentlige anskaffelser . Det er EUs regelverk som styrer offentlige anskaffelser i EØS-området for å sikre like konkurransevilkår overalt, og påvirker derfor også norsk lovgivning. I forslaget til direktiv ble det nå åpnet for at medlemslandene kunne ta såkalte sosiale hensyn ved utlysninger av offentlige innkjøp, ved siden av de miljømessige. Bl.a. ble sosiale hensyn tolket som at man skulle kreve universell utforming av varer og tjenester, som skulle spesifiseres i de tekniske tilleggene til anbudene. Det ble en del strid mellom Europaparlamentet og Ministerrådet om dette kravet. Dette endte med et kompromiss der man beholdt en mulighet for å stille krav om universell utforming, men uten at dette skal være et krav. Direktivet trådte i EU-landene i kraft 31. januar 2006.
I Norge har man implementert Direktivet i lov om offentlige anskaffelser av 1. januar 2007. I § 6 kreves det at:
”Statlige, kommunale og fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal under planleggingen av den enkelte anskaffelse ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen. ”
En likelydende bestemmelse er tatt inn i forskriftens del I under grunnleggende prinsipper, for å tydeliggjøre kravet. Forslaget har lagt plikten til planleggingsfasen av en offentlig anskaffelsesprosess fordi det er i denne fasen at bestilleren kan best ivareta hensynet til universell utforming og vurdere hvilke hensyn og funksjoner anskaffelsen skal oppfylle. Norge har dermed vært mer spesifikk i sitt krav om å ta hensyn til universell utforming ved utarbeidelsen av tekniske spesifikasjoner. Dette vil ha betydning for anskaffelser av så vel rullende materiell som infrastruktur, bygninger, holdeplasser og stasjoner, informasjons- og kommunikasjonsmateriell og tilknyttede tjenester.
Ikke minst anser såvel EU som norske myndigheter og interesseorganisasjoner at bruk av krav om universell utforming som klausul for inngåelse av kontrakter vil kunne bidra til å sikre tilgjengelige varer og tjenester for alle, og bidra til å bevisstgjøre såvel leverandør- som bestillersiden om betydningen av å tenke tilgjengelighet i alt fra planlegging til design. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. Formålet med å bruke prinsippet om universell utforming i produksjonen av varer og tjenester, er at produkter, kommunikasjonsmidler, bygninger og uteområder etc. blir tilgjengelig for flest mulig. Dermed er det også knyttet et likestillingsaspekt til dette prinsippet, ved at alle skal ha like muligheter til å delta på ulike deler i samfunnslivet, for eksempel arbeid og utdannelse, kultur og fritidsaktiviteter, uten å måtte bli henvist til spesialløsninger og –tiltak, eller i verste fall bli utelukket fra disse delene av samfunnslivet.
Det kan være et skille mellom prinsippet om universell utforming, i betydningen utforming av bygg, uteområder, arbeidsplasser og transportmidler m.v. som alle kan benytte, og begrepet tilgjengelighet, som er et begrep som kan være avgrenset til tiltak for bestemte grupper – for eksempel tilgjengelighet for rullestolbrukere.
Anskaffelsesprosessen
Universell utforming ved offentlige anskaffelser er også et økonomisk spørsmål. For bestillerne er det viktig å vurdere den mest mulig kostnadseffektive bruk av prinsippet om universell utforming ved utforming av kravspesifikasjonen. Dette kan gjøres gjennom å utrede hvordan hensynet til livssykluskostnader kan legitimere en større investering ved utformingen av produktet eller tjenesten. Ved bruk av universell utforming i planleggingsfasen kan man spare betydelige midler i forhold til å måtte bygge om eller tilpasse produktet i ettertid for at bredere brukergrupper skal kunne nyttiggjøre seg produktet. Universell utforming er en naturlig del av alle faser i en offentlig anskaffelsesprosess.
Prosessen rundt offentlige anskaffelser består av flere faser:
• planlegging
• spesifikasjoner
• markedssøk
• kunngjøring
• evaluering av tilbud
• forhandlinger
• kontraktsinngåelse
• oppfølging
I alle disse fasene er det viktig å være bevisst på inkluderingen av prinsippet om universell utforming i arbeidet med å utforme og evaluere kriteriene for tildeling av kontrakt. Som den nye norske loven antyder, er planleggingsfasen særlig viktig. For det første må innkjøper fastsette overordnete mål som en basis for konkrete og operative målsettinger forut for anskaffelsene. Det er i tillegg nødvendig å ha god kjennskap til befolkningen som vil bli berørt av anskaffelsen og på hvilken måte de vil bli berørt. På den annen side skal man heller ikke overdrive vektleggelse på antall brukere som blir berørt – det viktige er at man beregner om det oppnås universell utforming ved anskaffelsen eller avdekke hvorvidt anskaffelsen kan ha eventuelle diskriminerende effekter. For det tredje bør innkjøpere utvikle en metodikk for å ta hensyn til ulike grupper av befolkningen og for konsekvensutredning med henblikk på at de berørte gruppene ikke er homogene men har ulik funksjonsevne, bakgrunn etc. Endelig bør man sikre brukermedvirkning fra de forskjellige befolkningsgruppene som berøres av anskaffelsen.
Spesifikasjoner for det som skal anskaffes må klart definere hva man legger i begrepet universell utforming i det enkelte tilfelle. Det må klargjøres overfor leverandørsiden at man søker produkter som er tilgjengelige og anvendbare for alle. Disse klare kriteriene for universell utforming er av klar betydning når man skal evaluere de innkomne tilbudene.
Universell utforming gjelder mange områder der offentlige anskaffelser spiller en sentral rolle i markedet. Når det gjelder anskaffelser av bygg og uteområder er det for eksempel viktig å legge vekt på tilgjengelighet ikke bare i inngangspartiet men også i de indre deler av bygget der publikum skal oppholde seg . Ved anskaffelse av offentlig transport og infrastruktur knyttet til denne er det viktig å planlegge i forhold til hele reisekjeden, fra planlegging av turen til ankomst og tilbake til utgangspunktet. Dette omfatter foruten tilgangen til selve transportmidlet tilgjengelig informasjon på f.eks. operatørselskapenes hjemmesider, tilgjengelige holdeplasser og stasjoner, og endelig at det skal gis sanntidsinformasjon om kjøretøyet befinner seg underveis på turen.
Informasjonsteknologi kan skape tilgjengelighet til informasjon for ulike grupper av mennesker med funksjonsnedsettelser dersom teknologien er tilgjengelig. Manglende tilgjengelighet utgjør derimot en reell fare for at det blir større avstand mellom de som kan benytte moderne teknologi og de som ikke kan det, f.eks. pga. sine funksjonsnedsettelser. Dette kan løses forholdsvis enkelt ved å sørge for tilgjengelige format på programvaren, tilgjengelig maskinvare etc. Endelig skal man også ta hensyn til krav om universell utforming ved anskaffelser av tjenester. Eksempler på relevante tjenester er informasjonstjenester (sørge for at informasjon kan formidles i ulike formater), bibliotektjenester (bibliotekenes IT systemer og brukergrensesnitt skal utformes slik at de lett kan benyttes av alle grupper brukere), telekommunikasjonstjenester, og anskaffelse av ulike typer kontortjenester.
Den nye norske og europeiske lovgivningen kan gi en viktig impuls til at man bevisstgjør såvel bestiller- som leverandørsiden ved offentlige innkjøp, på prinsippet om universell utforming. Hvor vellykket resultatet blir for mennesker med nedsatt funksjonsevne beror på hvor aktive de offentlige myndigheter i kommuner, fylker og stat i å anvende de nye mulighetene på en aktiv måte; hvor spesifikke de er i sine krav til leverandørene, og hvor godt man sprer informasjon blant produsenter av varer og tjenester på betydningen og fordelene av å sørge for at produktene er mest mulig anvendbare for alle.
Standarder som verktøy i offentlige anskaffelser
Et annet viktig verktøy som er nært knyttet til dette området er at man innfører norske og europeiske standarder som omfatter universell utforming av produkter slik at de er mest mulig anvendbare for alle. Med den betydelige markedsmakt det offentlige har innebærer den nye lovgivningen en stor sjanse til å komme et skritt videre mot et tilgjengelig samfunn for alle.
Så vel lovutvalget for den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som Barne- og likestillingsdepartementet har understreket betydningen av standardisering for universell utforming, både for å skape klarhet og forutberegnelighet om innholdet i plikten til universell utforming, og av hensyn til effektivitet. Ot.prp.44 (2007-2008) fremhever at ”fraværet av standarder vil gjøre det vanskelig for håndhevingsmyndighetene (…) å føre tilsyn med at universell utforming er ivaretatt, og for den enkelte ansvarlige effektivt å oppfylle forpliktelsene etter loven.”
Standard Norge har tidligere i uttalelse til forslaget til diskriminerings- og tilgjengelighetslov pekt behovet for utvikling av kriterier som prioriterer og ivaretar brukerbehovene; selv om dette kan være ressurskrevende kan det bli en forutsetning for at universell utforming faktisk realiseres og blir vellykket. (Jfr. Ot.prp.44 2007-2008). Det er en rekke områder der målet er universell utforming av løsninger hvor det er behov for standarder og et sertifiseringsregime for eksempel mht. tilgjengelighet til innholdet av websider. Tar man for seg de ulike fasene i en anskaffelsesprosess vil flere typer standarder være relevante.
Planlegging: standardisering vil gjelde i forhold til metoder og prosedyrer for å skaffe kunnskap om:
• universell utforming av de varer og tjenester man skal anskaffe
• behovene i befolkningen som berøres av tiltaket og analyse av konsekvensene/konsekvensutredning av tiltaket overfor de ulike gruppene (for eksempel at anskaffelse av programvare av type x vil dersom leverandørens produkt følger visse standarder kunne benyttes av alle).
• Standarder for planfremstilling og beslutningsgrunnlag som konkretiserer og synliggjør hvordan kravene er ivaretatt (operative mål og spesifikasjoner).
Spesifikasjon: Standardisering vil omfatte konkrete krav til universell utforming av det produktet eller tjenesten man skal anskaffe, for eksempel WCAG 2.0 for hjemmesider etc.
Markedssøk: Også her kan det utvikles standarder for prosedyrer etc.
Forespørsel og kunngjøring:
• Standarder for kriteriespesifikasjon i forhold til universell utforming
• Standarder for brukbarhet og kvalitet
• Referanser til andre standarder
Evaluering av tilbud: standardisering av prosedyrer for vurdering av tilbud i henhold til kriterier for universell utforming, for konsekvensanalyse i forhold til målgruppene etc.
Kontraktsinngåelse: Standarder for kontrakter innen offentlige anskaffelser, ny standard for hvordan det skal fremgå av kontrakt hvordan de forventede kriteriene for universell utforming skal oppfylles.
Oppfølging: Standarder for kontroll av at elementer som skal sikre universell utforming er innarbeidet i løsningen for varen og tjenesten som er anskaffet. Standardiserte sjekklister for universell utforming på de enkelte områder.
Størrelsen på markedet i så vel Norge som Europa kombinert med nye lovfestede krav om universell utforming tilsier at det er et stort behov for standardisering innen så vel prosedyrer som kravspesifikasjoner. Dette er også relevant i forhold til at det vil kunne være færre personer som skal operere pga. for eksempel nedbemanninger.
Eksempel: Universell utforming i bygg og utearealer
Prinsippet om universell utforming i bygg betyr at hovedløsningen – f.eks. inngangen – skal kunne benyttes av alle. Man skal ikke ha egne innganger for personer med bevegelseshemning. Spesielle brukerbehov har frem til i dag ofte blitt ordnet med spesialløsninger som kommer i tillegg til de ordinære løsningene. Årsak er at krav som er utover standardløsningene ofte blir ansett som særkrav.
Siden 1500-tallet har arkitekter brukt ”den spreke unge mannen” som målestokk og planlagt ut fra at befolkningen er en homogen gruppe. Brukbarhet for alle har ikke vært styrende. For eksempel blir ofte trapper benyttet som hovedadkomst, som medfører at de som ikke kan bruke trappen må benytte sideinnganger, bakveien, vareheisen etc.
Inne i bygget oppstår problemer med å finne veien, tinnfri forflytning må skje via omveier og man kan ikke benytte de vanlige kommunikasjonsveiene. I tillegg kan det være et problem at noen bare kan bruke en begrenset del av bygningen og tjenestene. Dårlig inneklima kan føre til allergiske reaksjoner.
Arealplanlegging og arealbruk omfatter utforming og vedlikehold av gater, veier og friluftsområder. Utestenging kan være et resultat av egenskaper ved områdene som velges for bygging, lokalisering og innbyrdes organisering av byggeområder. Derfor er universell utforming nødvendig i alle ledd av planleggingen slik at alle involverte er bevisst på hvordan de ulike løsningene kan brukes av hele befolkningen. Avstand og transport tilbud mellom boliger, arbeidsplasser og service er avgjørende. Ofte kan det lønne seg å ha problemstilling: Hvilke forhold stenger folk ute?
Det er viktig i planlegging innen bygg og uteområder å skaffe seg kunnskap om eventuelle problemer ulike brukergrupper kan møte i bruk av anlegget. For eksempel hvor stor del av befolkningen som vil få redusert mobilitet pga. utformingen av terrenget rundt offentlige bygg, om bygget skal være åpent for publikum, etc. Det er derfor et spørsmål om grundig planlegging og prosjektering, og det er viktig å legge inn detaljerte krav om dette i for eksempel i kravspesifikasjonene ved offentlige anskaffelser. Det er helt sentralt i kravspesifikasjoner at det er konsekvens og sammenheng i kravene til universell utforming/tilgjengelighet og at dette ivaretas både i uteområdet og gjennom byggets ulike rom og funksjoner. Med bakgrunn i type uteområde og bygningskategori, vil noe forskjellige detaljer og forhold utdypes og vektlegges.
Innen rammen av dette paperet er det ikke plass til tekniske detaljer, og jeg henviser derfor til veilederen ”Bygg for alle. Temaveiledning om universell utforming av byggverk og uteområder”, utgitt av Statens bygningstekniske etat og Husbanken.
Se linken: http://www.be.no/beweb/regler/meldinger/043UniversellUtf.pdf. Men noen få detaljer vil gi et inntrykk av de behov man skal dekke:
• Uteområder: Mange brukere av bygninger kan møte problemer for å ta seg frem i de tilgrensende uteområder, på gangveier frem til inngangen, etc. Disse bør være trinnfrie, ha fast dekke, plan eller med svak helning. Det bør være tilfredsstillende belysning, ledelinjer og skilting som gjør det lett å orientere seg.
• Bygninger: Også i forbindelse med fremkommelighet og orientering inne i selve bygget, vil mange kunne møte ulike former for hindringer i forhold til de forskjellige deler av bygget - fra inngangsparti til de indre deler av bygget som skal være åpne for allmennheten.
• Sikkerhet er et sentralt tema; brannalarm må for eksempel kunne oppfattes av syns- og hørselshemmede. Derfor er det nødvendig at brannalarm og annen livsviktig informasjon formidles så vel visuelt som auditivt.
Eksempel: Universell utforming innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi
IKT er informasjon og kommunikasjon som bruker teknologi som medium. IKT blir aldri bedre enn den tredjedelen som er dårligst utformet. Tilgjengelig IKT betyr at teknologien er anvendbar for alle og at informasjonen og kommunikasjonen som teknologien formidler, er utformet slik at alle kan gjøre seg nytte av den.
Tilgjengelig IKT åpner uante muligheter for at tidligere ekskluderte grupper kan komme inn på arbeidsmarkedet, få høyere utdannelse m.v. Men dersom teknologien er utilgjengelig kan økt bruk av IKT føre til at flere blir ekskluderte. Universell utforming av IKT reduserer behovene for ekstrautstyr, tilpasninger og tilleggstjenester.
Universell utforming av programvare betyr at det må være alternative bruksmåter for eksempel for hjemmesider, ved at man kan velge størrelse på fonter, tekst som beskriver bilder, tekstvarianter av lydfiler, og at det brukes tekstprogrammer som lett kan leses på punktlist for blinde.
For enkelte brukergrupper vil det i foreløpig fortsatt være nødvendig med spesialutstyr. Disse løsningene må være like tilgjengelige og ikke dyrere enn ordinære varer og tjenester. For brukere av teknologien er det viktig at det gis retningslinjer for forfattere av bruksanvisninger bedre forståelse av brukernes behov.
Teksting av fjernsynsprogrammer og filmer som standard gjør at hørselshemmede kan følge med – omvendt gjør mangel på teksting det nødvendig at man skaffer individuelle hørselshjelpemidler.
Smarthusteknologi gjør det mulig å integrere flere områder, som telekommunikasjon, sikkerhet, ENØK og bruk av TV, video etc.
Tilgang til informasjonsteknologi er i ferd med å bli en demokratisk rettighet i et samfunn der Internett i stadig større grad brukes til handel, informasjon og underholdning. Samtidig må informasjonen og kommunikasjonen som formidles av teknologien være utformet slik at brukerne faktisk kan gjøre seg nytte av den. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan skape tilgjengelighet til informasjon for ulike grupper av mennesker med funksjonsnedsettelser i en helt annen grad enn tidligere – dersom teknologien er tilgjengelig. Manglende tilgjengelighet utgjør i dag en reell fare for at det kan utvikles en økende avstand mellom de som kan benytte teknologien og de som ikke kan – for eksempel pga funksjonsnedsettelse. Dette berører spørsmål om tilgjengelighet til offentlige og private hjemmesider, økonomisk evne til å anskaffe nødvendig utstyr og mulighet for opplæring i å gjøre bruk av den nye teknologien. Det er viktig å være klar over at ulike grupper møter ulike hindringer i møtet med IKT:
• Visuelle barrierer – som dårlig kontrast mellom tekst og bakgrunn, for liten skrift, og bakgrunnsbilder som helt dominerer sidene.
• Lydmessige hindringer, for eksempel audiovisuelle filer vil være utilgjengelige for døve og hørselshemmede, og stiller krav om lydkort og høytalere for at andre skal kunne oppfatte innholdet på den informasjonen man ønsker å tilegne seg.
• Hindringer for mennesker med lærevansker eller kognitive funksjonsnedsettelser – hindringer omfatter problemer med å lese tekster og forstå informasjon.
• Hindringer for mennesker med nedsatt håndfunksjon kan omfatte problemer med bruk av mus. Hvis brukeren skjelver på hånden, har nevropati el. l. kan det være store problemer knyttet til å bruke nedtrekksmenyer som kreves på mange internettsider, og som krever nøyaktighet og presisjon.
Årsaker til manglende tilgjengelighet skyldes ofte mangel på konkrete tilgjengelighetskrav i kravspesifikasjoner. Det kan skyldes manglende kunnskap om hvordan tilgjengelighet kan inkorporeres i utviklingen av for eksempel nettsteder og manglende kunnskap om kvalitetssikring av tilgjengelighet i designprosessen. Det er derfor viktig å i ta med krav om tilgjengelighet for eksempel i kravspesifikasjoner ved anbudsrunder.
Eksempel: Universell utforming innen transport
Det er beregnet at ca 20 % av befolkningen har problemer med å benytte kollektivtransport pga manglende tilgjengelighet. Universell utforming i transport betyr at alle skal kunne benytte seg av det ordinære tilbudet i så stor utstrekning som mulig uten behov for bistand.
Nasjonal transportplan 2006-2015 fastsatte at universell utforming skal være integrert i all norsk samferdselspolitikk. Dette skal gjennomføres bl.a. gjennom BRA-programmet (Bedre infrastruktur, Rullende materiell, Aktiv logistikkforbedring). Stortinget vedtok universell tilgjengelighet som 5. hovedmål for norsk samferdselspolitikk som oppfølging av Nasjonal transportplan.
Tilgjengelighet for alle innen transport er en forutsetning for at alle skal kunne delta i samfunnslivet, enten det gjelder utdannelse, arbeid eller fritidstilbud. Det vil være nødvendig som ledd i planleggingen å stille for eksempel spørsmål om hvor stor andel av befolkningen som kan reise med vanlig buss, og hvor mange flere med lavgulvbuss, hvor stor del av befolkningen som forstår/kan bruke kollektivselskapenes billettautomater, etc.
I forbindelse med planlegging av transporttjenester er det viktig å være oppmerksom på behovet for universell utforming av infrastrukturen rundt selve transportmidlene. Det nytter lite at bussen har god tilgjengelighet dersom holdeplasser, informasjon og andre tjenester knyttet til reisekjeden ikke er tilgjengelige. Infrastruktur omfatter alt fra enkle stoppesteder i veikanten uten utstyr, til knutepunkter i friluft (gateterminaler) og bygninger med venterom og ulike typer service til publikum. Krav til transportmidler som skaffes for eksempel gjennom offentlige innkjøp, omfatter så vel generelle krav som krav knyttet til spesielle kjøretøysgrupper. Det er nødvendig å være klar over ulike former for hindringer og stille krav til funksjon som vil gjelde de fleste typer transportmidler.
Passasjerer med funksjonsnedsettelser møter flere typer barrierer innen kollektivtransportområdet:
• Informasjonsbarrierer – mangelfull eller uriktig informasjon om kollektivtransporttilbudet
• Fysiske barrierer – forhold ved transportkjeden eller knyttet til den individuelle passasjeren
• Psykologiske barrierer – den enkeltes følelse av utrygghet eller usikkerhet ved å foreta en reise med kollektivtransportmidler
• Kulturelle barrierer – stereotype oppfatninger av de ulike former for transportmidler og av dem som bruker dem
• Praktiske barrierer – tid, utgifter og mangel på fleksibilitet
Universell utforming innen transport omfatter hele reisekjeden fra planlegging til ankomst (og tilbake). Individets oppfatning av kollektivtransporten omfatter den totale reisen fra dør til dør. Dette omfatter følgende elementer, med tilhørende behov for tilgjengelighet:
• Informasjon – denne skal være tilpasset alle reisende før og under reisen, på terminalen og på holdeplassen. Dette innebærer for eksempel at rutetabeller har god lesbarhet for alle og er tilgjengelig via telefon eller Internett. Dersom informasjonen er tilgjengelig over telefon bør den også være tilgjengelig gjennom teksttelefontjeneste. På Internett må formatene på programvaren være tilgjengelige – for eksempel bør man ha tilgang til auditiv informasjon der det er visuell informasjon.
• Reise til/fra holdeplass – denne skal være nivåfri (maks 2cm i nivåforskjell), lett å finne og godt vedlikeholdt uansett årstid. Det må sikres at underlaget er jevnt og det må finnes ledelinjer og kontrastfarger.
• Holdeplass/terminal – denne skal gi mulighet for hvile, ha ledelinjer, gode kontraster og høyde på kantstein som gir trinnfri adkomst til transportmidlet. Høyde på informasjonsmonitorer må ikke overstige 120cm. På større anlegg bør det finnes tilgjengelig sanntidsinformasjon som viser ankomster og avganger, og det bør være ledelinjer og klart avmerkede stoppunkter. Hvis det er glassvegger på terminalen må disse merkes av hensyn til svaksynte.
• Billettering – billettautomater og betalingssystemer er tilgjengelig for alle reisende. Men også mulighet for manuell assistanse for de som har behov for dette. Slike automater må kunne betjenes av passasjerer i rullestol og det er en fordel med standarder for for eksempel betalingskort, og billettautomater. Slike automater bør også gi informasjon så vel visuelt som auditivt.
• Transportmidler – disse skal ha lavgulv eller entré med hel rampe som gir trinnfri adgang av/på transportmidlene, kontrastfarger etc. På langdistansebusser bør det være heis. Det bør være tilgjengelig auditiv og visuell informasjon om stoppesteder etc. inne i transportmidlene. I dag er det bare lovfestede regler for tilgjengelighet til bybusser i Norge, ut fra et EU direktiv som krever dette. Men reglene omfatter bare tilgjengelighet for bevegelseshemmede (lavgulv), at det skal være kontrastfarger i bussene og én dedikert plass for førerhund for blinde. Sanntidsinformasjon er ikke obligatorisk.
Dette er ikke en fullstendig oversikt over elementene i en reisekjede, men en synliggjøring av hvordan de enkelte elementene er gjensidig avhengig av hverandre.
Brukermedvirkning er sentralt for å få bedre tilgjengelighet til offentlige transportordninger, som på andre områder. Det er viktig at de forskjellige former for ekspertise og kompetanse har en møteplass for å utveksle informasjon og erfaringer. Dette er for eksempel en del av BRA-programmet som er en del av Nasjonal transportplan 2006-2015.
Eksempel: Universell utforming av tjenester
Universell utforming av tjenester betyr at tjenestene er fleksible nok til å kunne benyttes av enhver. Det skal ikke være behov for hjelpemidler og man skal kunne benytte tjenestene i ulike situasjoner, gitt tilgjengelig teknologi, kunnskap og materialer. Men tjenester må i tillegg være kompatible med tekniske hjelpemidler for de som likevel ikke kan benytte seg direkte av tjenesten.
En utforming må ikke basere seg på ”gjennomsnittsmennesket”, men på at alle skal kunne benytte tjenesten. Universell utforming må gis vekt i forhold til andre kriterier utover pris. Det bør også oppfordres til at tilbyder av tjenesten viser kreativitet for å sikre at tjenesten som tilbys er anvendbar for så mange brukere som mulig. Målet er å utforme tjenester som alle, i størst mulig grad, skal kunne benytte.
Noen eksempler kan være:
• Bibliotektjenester: Universell utforming innebærer bl.a. at bibliotekenes IT systemer og brukergrensesnitt er utformet slik at de lett kan leses/benyttes av alle brukere av biblioteket.
• Transporttjenester: her kommer også inn behov for tilgjengelighet til transporttjenester i forbindelse med arbeid, utdanning, valg, politiske møter og tilsvarende arrangementer der det offentlige har et ansvar for gjennomføringen.
• Informasjonstjenester: Universell utforming omfatter all form for offentlig informasjon, som skal foreligge i alternative tilgjengelige formater. Ved innkjøp av informasjonstjenester må det spesifiseres at ulike brukergrupper har ulike behov for tilgjengelighet til informasjon. I denne sammenheng må også bruk av piktogrammer og symboler vurderes for å sikre lettfattelig informasjon.
• Fjernsyns- og kringkastingstjenester: Universell utforming innebærer at et vidt spekter av behov må tas hensyn til – bl.a. tilgang til teksting, informasjon om programmene, spesielle krav til ansvarlige for debattprogrammer (gjennomføring av programmet, unngå avbrytelser under debatter, kameraføring etc.) og for eksempel tilgang til sammendrag av tema for debatt og selve diskusjonene i forbindelse med valgsendinger.
• Telekommunikasjonstjenester: I forbindelse med tildeling av konsesjon, og ved inngåelse av kontraktene må man være oppmerksom må ulike brukergruppers behov.
• Banktjenester, herunder elektroniske: Hjemmesider, bankautomater og andre elektroniske former for banktjenester, bør underlegges krav om universell utforming. Dette gjelder et bredt felt av tilknyttede fasiliteter som skrankehøyde, betjeningspaneler og høyde på automater, tilgjengelighet til informasjonsteknologi, alternative formater på informasjon m.m.
• Elektronisk forvaltning: Universell utforming vil omfatte informasjons- og kommunikasjonsteknologiske tjenester som vil kreve de samme tiltak for universell utforming som andre IKT-baserte tjenester.
• Helse- og sosialtjenester: Universell utforming av slike tjenester omfatter tilgjengelighet til bygg, spesielle hensyn overfor mennesker med lærevansker, tilgjengelighet til informasjon m.v.
• Kjøp av kontorplasser/kontortjenester, innreding av arbeidsplasser m.v. Det offentlige er en viktig innkjøper av arbeidsplassrelatert utstyr, og vil derfor ha en viktig påvirkningskraft når det gjelder krav om universell utforming ved offentlige anskaffelser. Men også i andre deler av arbeidsmarkedet bør disse reglene følges, og det gis offentlig tilskudd for å legge til rette arbeidsplasser for arbeidstakere med ulike funksjonsnedsettelser. Dette gjelder tilgjengelighet til arbeidsplass og -lokaler, tjenester i forbindelse med utøving av arbeid, informasjon, programvare og maskinvare.
Konklusjon
Offentlige anskaffelser er et sentralt verktøy for å sikre universell utforming av produkter og tjenester, pga. det offentliges store markedsmakt i så vel Norge som internasjonalt. I tillegg vil klart formulerte og definerte kravspesifikasjoner øke kunnskapen på så vel innkjøper- som tilbydersiden. Til dette kreves gode standarder som innkjøpere kan vise til, og standardisering spiller derfor en sentral rolle i denne sammenhengen, noe som bl.a. gjenspeiles i EUs mandater til de europeiske standardiseringsorganene.