Grått og kjedelig, kanskje, men helt avgjørende i en nødssituasjon. I bunn og grunn er språk og terminologi ganske avgjørende i alle situasjoner der det gjelder å bli forstått.
Terminologi dreier seg om standardisering: om å bli enige om å kalle ting én ting, om å bli enige om at en mener det samme hver gang en bruker en term. Prinsippet er jo enkelt, men etter hvert som verden utvikler seg må terminologien også følge med. Arbeidet med norsk terminologi blir aldri ferdig. Både Språkrådet og standardiseringsorganisasjonene har nok å gjøre framover. Så ble også «standardisering» nevnt av de fleste foredragsholderne.
Litt om noen av innleggene:
Magne Nylenna ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten holdt hovedforedraget om «Post eller propter: medisinsk språk i endring». Medisinsk fagspråk har utviklet seg gjennom hundrevis av år og gjennom svært skiftende tradisjoner når det gjelder hvem en skal kommunisere med. Det har vært tider da det var et poeng at pasienten ikke skulle forstå hva som ble sagt over hans/hennes hode. Nå til dags ønsker en selvsagt at pasienten skal forstå og bli informert, men det er stadig til dels samme språk og terminologi som brukes. Formålet med termene og fagspråket er da samtidig å gi presis og detaljert informasjon til annet helsepersonell og forståelig informasjon til pasient og pårørende. – Om tittelen på foredraget: Tja, det kommer av latin «post hoc ergo propter hoc». Leseren kan jo fundere på det.
Knut Jonassen ved Standard Norge viste hvordan en i nasjonal og internasjonal standardisering arbeider seg fram til en felles forståelse av hva som ligger i et begrep. Som eksempel brukte han miljøterminologi, og tittelen på foredraget var «Terminologens arbeidsbenk: Hva er et klimaspor?». Nå skal det handles med klimakvoter i et verdensomspennende marked. Da er det avgjørende å vite hva en snakker om. Selvsagt, men likevel langt fra enkelt. Om en snakker om «carbon footprint», «carbon cost», «karbonfotavtrykk», «karbonspor», «klimafotavtrykk» eller «klimaspor» (eller en annen av den lange rekka av termer som forekommer), må en først og fremst enes om hva en snakker om. Det skjer i et internasjonalt standardiseringsarbeid. Så må det utformes definisjoner som betyr det samme uavhengig av språk. Deretter kan en velge term. Den norske termen skal være norsk, og per definisjon betyr den nøyaktig det en er blitt enig om.
Guttorm Liebe er brannsjef i Skien. Når det ikke brenner, har han brukt mye tid på arbeid med terminologi som leder for Kollegiet for brannfaglig terminologi, der også Standard Norge deltar. Igjennom sitt foredrag «Når det brenner» viste han gode eksempler på hvor avgjørende språket og terminologien er i kritiske situasjoner. Kommandoer og beskrivelser skal være entydige og nøyaktige. Noen ganger er det ikke så viktig om utenforstående forstår hva som sies, bare alle som deltar i operasjonen forstår det samme.
Før Språkdagen var det gjennomført en undersøkelse av folks forståelse av et utvalg termer: fem medisinske termer og ti termer fra klimadebatten. Nesten alle vet hva global oppvarming er, mens halvparten av de spurte gav feil svar på hva drivhuseffekt er. At så mye som 80 % vet hva et negativt prøvesvar innebærer, betyr faktisk at hele 20 % ikke har fått med seg innholdet i et så pass viktig begrep. Og bare omkring en tredel vet hva profylakse og venepunksjon er.
En paneldebatt har blitt et fast innslag i Språkdagen. Med tema «Språk til besvær?» ble det diskutert om kommunikasjon, sikkerhet og en aktiv språkpolitikk. Debatten hadde nok blitt mer underholdende med et mer kontroversielt tema. Ikke overraskende var det idyllisk enighet om at norsk språk (og ikke minst fagspråk og terminologi) er under et press, og at det er behov for å satse på arbeidet med norsk terminologi. Litt tendens til uenighet var det kanskje om forholdet mellom de to norske målformene, men heller ikke det skapte særlig stor røre. Det skal satses på norsk; det er det som er hovedsaken.
Språkrådet arrangerer hver høst en slik Språkdag. En sal i Oslo konserthus var rammen rundt årets dag, som fant sted onsdag 10 november. Da var det naturlig med musikalske innslag. Pianist og komponist Wolfgang Plagge åpnet med et stykke av Arnold Schönberg. På en glimrende måte dro Plagge linjene mellom den musikken vi hørte og språk og kommunikasjon.
Det er faktisk ennå ikke for sent til å «delta» på Språkdagen 2010. Presentasjonene er tilgjengelige på Språkrådets nett-tv.