Klimatilpasning – Mange snakker om det, de færreste praktiserer det

Heldigvis er det ikke sånn at hver enkelt virksomhet må lage sin egen særegne klimatilpasningsvei, skriver Standard Norges Jacob Mehus og Knut Jonassen i denne kronikken.

Knut Jonassen, prosjektleder

De siste årene har klimatilpasning vært nevnt sporadisk – den senere tiden temmelig ofte. Den økte interessen skyldes blant annet vektleggingen av nettopp klimarisiko og -tiltak i FNs klimapanel (se IPCC, delrapport 2 i sjette hovedrapport, februar 2022), og det faktum at klimatilpasningen i Norge nylig fikk strykkarakter av Riksrevisjonen (se Riksrevisjonen, 3. mars 2022).

Basert på et godt dokumentert risikobilde er det all grunn til å ta klimatilpasning på alvor. Og: klimatilpasning er ikke bare et offentlig anliggende, det er vel så viktig for privat sektor – men mange famler i blinde. Det som mangler, er beskrivelser av hvordan både offentlige og private virksomheter skal møte risikobildet knyttet til en varmere, våtere og villere framtid.

Jacob Mehus, administrerende direktør

Klimarisiko og internasjonale standarder for tilpasning

Planlegging er alltid vanskelig når man står overfor en framtidig og lite forutsigbar påvirkning. Størst usikkerhet er det knyttet til graden av kommende klimaendringer. Dette får vi gjerne presentert som ulike scenarier - og de spriker. Hvert scenarium arter seg i tillegg ulikt, avhengig av for eksempel sektorer eller geografiske områder.

Utviklingen, altså graden av kommende klimaendring, bestemmes langt på vei av politisk vilje til oppfølging, kunnskapsnivå, opinionsdannelse og motivasjon på ulike nivåer i samfunnet. Det hjelper lite at mange land har ratifisert Paris-avtalen, dersom oppfølgingen uteblir.

Vi ser samtidig klare tendenser til at konspirasjonsteoretikere og opportunistiske politiske miljøer forsøker å bagatellisere klimautfordringene. Dette er makrotrender og usikkerheter man må ta høyde for under planleggingen.

Forståelsen for viktigheten av klimatilpasning er nok økende, men likevel har mange problemer med å komme i gang. De mangler rett og slett metoder og verktøy for hvordan de skal gripe det an. I en situasjon der virksomhetenes primære formål er så uensartede, omgivelsene så forskjellige og graden av klimaendring så uforutsigbar, er det lett å tenke at det ikke finnes et minste felles multiplum, og at hver enkelt må lage sin egen særegne klimatilpasningsvei – helt fra bunnen av.

Samling av beste praksis

Heldigvis er dette ikke tilfelle. I flere år har fagfolk fra mange land og sektorer kommet sammen for å utvikle felles internasjonale verktøy. Som et resultat av dette er nyeste kunnskap og beste praksis samlet og nedfelt i tre målrettede ISO-standarder på området. Og en fjerde er på vei. Standardene gir informasjon om hvordan man skal gjennomføre og følge opp en klimatilpasning for egen virksomhet – fra a til å.

De er tilpasset alle typer virksomheter, uavhengig av størrelse, plassering, om de er private eller offentlige, hvilken bransje de tilhører, type samarbeidspartnere og rolle/posisjon i og avhengigheter av eventuelle verdikjeder.

En av de tre standardene gir selve tilpasningsmetoden, dvs. detaljerte prinsipper, krav og retningslinjer for kartlegging og problembeskrivelse, planlegging, analyse av trusler og muligheter, tilpasninger, implementering, overvåking og evaluering i tillegg til rapportering og kommunikasjon knyttet til klimatilpasning. I et verdikjedeperspektiv innbefatter dette både vurdering av endrede fysiske betingelser i de nære omgivelsene og endrede (markeds)betingelser andre steder, f.eks. knyttet til råstofftilgang og etterspørsel etter det en selv bidrar med.

Dernest er det en standard som beskriver hvordan man skal kartlegge og vurdere sårbarhet og påvirkninger og gjennomføre tilhørende risikovurderinger. Det fremholdes at en risikovurdering må gjennomføres slik at den også avdekker de positive mulighetene de kommende klimaendringene kan medføre.

En tredje standard er spesielt rettet mot lokale enheter, f.eks. en kommune eller et borettslag.

Den fjerde standarden, som altså ennå er under utvikling, viser hvordan finansiering og støtteordninger best skal kunne treffe de prosjektene og virksomhetene som lykkes best med sin lokale klimatilpasning.

Fra løst snakk til klimatilpasning i praksis

Det at Norge og verden nå har fått gode og effektive verktøy for klimatilpasning, er et viktig svar på bekymringene i både klimarapportene fra FN og bekymringene fra Riksrevisjonen. Metodene, kravene og retningslinjene er generiske og baserer seg på beste praksis internasjonalt.

Nå er det opp til norske virksomheter, offentlige og private, å ta standardene i bruk slik at vi – både som land og som enkeltvirksomheter – kan forberede oss best mulig på de endringene som kommer. Akkurat det kan vise seg å utgjøre de ultimate framtidige suksessfaktorene.

En kortere versjon av denne kronikken ble publisert på TU.no 2022-05-25

Les mer om standarder for klimatilpasning